Han har vunnet like mye gull som en hvilken som helst av de 108 OL-mesterne han har fotografert. Mestermerket sitt, det har fotografmester Arnfinn Johnsen satt på bestefarens giftering.

Av Georg Mathisen
– Den ringen er noe veldig kjært. Den betyr noe dobbelt for meg. Baker John Johnsens giftering og mestermerket, sier Arnfinn Johnsen.
Senjaværingen som har havnet på Hamar, er en av Norges fremste fotografer. Listen over priser og premier kan fylle flere sider i Mestern. Selv er han glad for fagopplæringen og den lange og grundige erfaringen han har.

Faglig trygghet
– Jeg er glad jeg har bred bakgrunn, har stått på mørkerommet og har gått i tradisjonell lære hos en fotograf. Jeg har hatt en haug med lærlinger og har en lang håndverksmessig tradisjon bak meg. Det gir stor faglig trygghet. Jeg vet hva jeg er og hva jeg gjør og trenger ikke å stå og klø meg i huet og tenke blenderåpning, sier han.
Johnsen har gått den klassiske fotografveien, men hoppet av for ti år siden for å konsentrere seg om de jobbene han helst vil gjøre selv.
– Jeg har hatt en karriere der jeg var ganske mainstream portrettfotograf frem til for cirka ti år siden, selv om jeg har gjort prosjekter og masse utstillinger i tillegg. Men da kuttet jeg ut den kommersielle bedriften. Jeg hadde studio med flere ansatte og full rulle. Masse kunder, tjente godt – men så fikk jeg sjansen til dette, forteller han.

Elev og lærer
«Dette», det er studioet på Disen kulturveksttun. En stiftelse på Hamar som gir kunstnere lokaler med lave utgifter. Det kombinerer han med en halv stilling som fotolærer på Hamar katedralskole. Der har han sett elever som han spår lysende karrierer. Selv fant han også inspirasjon på skolen.
– Pappa var lastebilsjåfør og ivrig amatørfotograf. Jeg vokste opp i garasjen og lånte kameraet hans. Men det som ga meg det store kicket, var foto valgfag på ungdomsskolen. Jeg husker fremdeles den dagen jeg fremkalte det første svart/hvitt-bildet mitt i mørkerommet. Det er helt magisk, sier han.
Senere har han hatt fotolæreren sin på Gibostad på Senja, Toralf Nergaard, som elev på workshop. Det møtet havnet på «Norge Rundt». Workshops er stikkordet også for den fotografen som han trekker frem som den viktigste for den faglige utviklingen hans: Morten Krogvold.

Slaktet
– Jeg har vært på workshop med ham tre ganger. Den første gangen ga han meg den jævligste slakten i historien. Forholdet vårt var litt anstrengt til å begynne med … Til jeg plutselig innså at han faktisk hadde rett. Det er veldig få profesjonelle fotografer som drar på workshop til Morten Krogvold. De tør ikke, smiler han. Det han sitter igjen med etter flere samlinger og mer slakt, er at det tekniske i fotografiet ikke er «rocket science»:
– Det tekniske i fotografiet er ganske enkelt. Det er det menneskelige det handler om. Fotografiet skapes med hjerte og hjerne – ikke med kamera. Hvis du ikke legger sjela di i det, blir det ikke bra, sier han.

Gull
Den kunnskapen har gjort ham til årets fotograf i Norge og til Norges beste fotolærer, gitt ham Norges Fotografforbunds høyeste utmerkelse og pris for Europas beste portrettfotobok – og sørget for over 120 premierte bilder i profesjonelle konkurranser i Norge og internasjonalt. Bare for å nevne litt av hederen. For ikke å snakke om OL-vinnerne.
108 norske olympiske mestere har han portrettert hittil. Det er blitt utstillinger og bok, begge deler med den enkle tittelen «Gull».
– Men det spiller ingen rolle om jeg fotograferer Aksel Lund Svindal eller hun her, sier han, og viser frem den ferskeste serien med konfirmantbilder. – Selvfølgelig er det mye mer prestisje å fotografere Svindal, men en konfirmant på 15 år er et like viktig menneske.

Rock og natur
Portrettene er en av de tre tingene han gjør, sier han selv. – Jeg er veldig glad i mennesker. Så er jeg voldsomt opptatt av musikk – alt fra Beethoven til Metallica. Jeg fotograferer masse rockekonserter. Dessuten er jeg tilbake der jeg begynte som 14-åring og jobber mye med landskap. Da er jeg alltid alene og har aldri noen med meg.

Arnfinn Johnsen har ikke sansen for å forklare suksess med talent:
– Jeg tror ikke på den oppskriften at man skal være så talentfull. Jeg har ikke så stort talent, men jeg har vunnet det jeg kan vinne som fotograf. Det er det to grunner til: Jeg jobber veldig mye og veldig hardt, og så er jeg veldig entusiastisk, sier han.

I dag er alle «fotografer». I anførselstegn. Mange ivrige amatører er ute i markedet og jobber svart eller nesten gratis.
– Det er ganske mange fotografer som gir opp. Volumet blir for lite. Det er veldig synd å se at dyktige kolleger må gi seg, mener Johnsen.

Paralympics neste
Han har funnet plassen sin i livet og faget. Men det skorter ikke på nye ideer:
– Jeg trodde jo at serien «Gull» var mitt livs store idé, men det er ikke det. Jeg tok en mediemaster i Volda i fjor, og mastereksamenen min var en portrettserie av folk som har gull i Paralympics. Dette er noe helt annet enn Petter Northugs verden. Jeg tror mange av dem presterer på et mye høyere nivå enn OL-gullvinnerne, men de er ikke tilgodesett med penger og må betale deler av reisen til lekene selv, sier han.
Nå er jobben i gang for å finne penger til prosjektet. Det er aldri enkelt.
– Du kan sitere meg på én ting: Jeg er en seig faen, og jeg kommer aldri til å gi meg på det prosjektet der. Den historien skal fortelles!